Aftenposten skriver at ifølge de rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige lider jenta (15) som er siktet for det såkalte Vollen-drapet av «en personlighetsforstyrrelse», mens «en psykiater» mener at hun lider av «komplekse traumer». Nok en psykiater mener at begge deler kan være riktig. Hvordan henger dette sammen?
Hvis jeg skal gjette, så er nok partene mer enige enn Aftenpost-journalist Tine Dommerud vil ha det til. Journalister skal jo alltid enten identifisere eller skape en konflikt. I dette tilfellet: Hvem har rett?
For å være pinlig nøyaktig: Et traume er ikke noe man har, det er noe man opplever, og som følges av en stressreaksjon. Traumet er det som har skjedd.
Aftenpostens journalist skriver
– Mange mener at personlighetsforstyrrelser er PTSD som er blitt kronisk fordi vedkommende ikke har fått behandling. Diagnoser stilles på bakgrunn av observerte symptomer hos den som er syk. En diagnose sier ikke noe om årsaken til sykdommen.
Jo, enkelte diagnoser gjør faktisk det. Jeg blir gjerne arrestert av pirkete leger for å si dette (leger må vel være pirkete, vil jeg tro), for det finnes unntak. Men innen medisin er idealet at en diagnose sier noe både om etiologi (årsak) og prognose (sykdomsforløp). Et enkelt eksempel er lungebetennelse: Har du fått den diagnosen, betyr det at legen vet hva du har, hvordan du fikk det, og hva vedkommende skal gjøre med det. Innen psykiatri er det så å si ingen diagnoser som oppfyller dette kravet. Med et hederlig unntak:
PTSD.
Diagnosen PTSD forutsetter en traumatiserende hendelse. Dette skaper forvirring av en hel rekke grunner. Klienten er ofte ikke så glad i å snakke om hendelsene, så det kan ta tid før man finner ut hva det er. Hvis det ikke kan vises til noen identifiserbar hendelse skal man i prinsippet ikke stille diagnosen. For det andre kan det diskuteres hva en hendelse er. Kvalifiserer mobbing eller krigsopplevelser? Ja, det gjør faktisk det. Det er ikke noe krav at hendelsen skal være identifiserbar som én ting som har skjedd. Det kan være flere ting over tid. Men diagnosen kan likevel være enkel å stille tentativt fordi PTSD har endel sider som er unike, slik at PTSD vanskelig kan forveksles med noe annet. Det er alltid en utløsende hendelse, og klienten vil normalt ha full oversikt over denne.
Borderline personlighetsforstyrrelse, som har vært nevnt her, settes svært ofte i forbindelse med tap av svært nær person. Det er ikke noe krav til diagnosen, men det skjer så ofte at det er greit å spørre. Med omsorgsperson mener vi altså noen som står veldig nær og som vedkommende har sterkt følelsesmessig behov for, som foreldre eller søsken. Borderline personlighetsforstyrrelse og PTSD har en god del likhetstrekk – skiftende humør og svært lav frustrasjonsterskel f.eks. Men der hvor PTSD henger sammen med utløsende faktorer som det er mulig å forstå, er irritasjon og frustrasjon ved borderline personlighetsforstyrrelse veldig ofte uten sammenheng med noe som det er mulig å forstå. Borderline og bipolar affektiv psykose blir av og til forvekslet med hverandre pga. humørsvningning ene, men under bipolar er det betydelig lenger opphold mellom svingningene.
PTSD og borderline personlighetsforstyrrelser er altså begge noe som kan ha årsak i en traumatiserende opplevelse. Opplevelsene kan føre til én av dem, begge, eller ingen, avhengig av hvordan den som opplever det takler det i ettertid. Enkelte mennesker tåler traumatiserende opplevelser bedre enn andre, og enkelte mennesker lever i miljøer hvor det å komme seg i ettertid er lettere enn hos andre.
Det som det tyder på i det aktuelle tilfellet, er massiv omsorgssvikt over lengre tid – først mens hun bodde hos foreldre (foreldrene trenger ikke ha skyld – det kan ha skjedd ting i nærmiljø, skole, med slektninger, etc. som var så traumatiserende at jenta ikke lenger ble håndterbar hjemme), deretter i institusjonene hvor den traumatiserte tilstanden ikke er tatt alvorlig og ikke blitt behandlet på noen måte som samsvarer med hvordan slikt bør behandles. Jeg har såklart ikke nok informasjon til å kunne stille noen diagnose. Men det kommer altså fram at det har vært stadig skifte av behandlere og stadig flytting mellom institusjoner. De utløsende faktorene for PTSD kan altså være til stede i selve behandlingssituasjonen.
Alt dette er bare spekulasjoner, og sier ingenting om de faktiske forholdene til jenta, i og med at jeg bare har kjennskap til det som er referert i media. Men, for å si det forsiktig: Det jeg skriver ovenfor er troverdig. Det skjer stadig vekk.
Det får være opptil retten å bedømme. Men det blir veldig feil dersom retten ikke har tilgang til psykiatrisk ekspertise som kan forklare retten at dette er noe som behandlingsapparatet rundt henne delvis har ansvar for – dersom dette skulle være tilfelle. De kunne meget vel ha visst bedre.
Norwegian