Atle Dyregrov skriver i Dagbladet i dag at det har utviklet seg en 22. juli-trøtthet – mange av de overlevende ønsker ikke at nye mennesker skal få vite at de har overlevd.
I terapi snakker man om gjennombrudd. Gjennombruddet har skjedd når klienten selv merker at det har skjedd noe påtakelig som gjør at ting begynner å gå riktig vei.
Gjennombruddet skjer når klienten er moden for det. Det blir gjerne tilskrevet det som skjedde i terapirommet den dagen. Det kan selvfølgelig være slik – at det som ble sagt den dagen åpnet for en helt ny forståelse. Mer alminnelig, tror jeg, er at i mange sammenenger – og særlig når det dreier seg om kriser – kommer det en dag da klienten ikke lenger vil være offer. Klienten merker det. Terapeuten bør merke det. Da er det på tide å begynne å se framover.
Jeg tror det er sunt å være offer ei stund. Er man offer, har man unnskyldning til å trekke seg tilbake, ta det med ro, la sorger gå innover seg, og rett og slett komme seg. Det krever faktisk litt øvelse å ha det jævlig med god samvittighet. Offerrollen har en funksjon.
Hvor lenge det er nødvendig å være offer, varierer. Jeg tror som sagt man skal være offer med god samvittighet så lenge det er hensiktsmessig. Å ha gjennomlevd en katastrofe er ei så stor påkjenning at det å få ting på plass, fysisk og psykisk, tar tid. Offerrollen kjøper deg tid. Hvor mye tid som trengs, varierer, og et av målene med terapi er å få den tida som trengs, til å vare kortere.
Dyregrov er redd, forstår jeg, for at de ofrene som er lei av å være ofre da ikke lenger får anerkjennelse for sorgen og smerten de føler. Jeg deler ikke denne frykten. Det er forskjell mellom å være et menneske som er et offer, og det å være et menneske som er et menneske som har litt å slite med.
Norwegian