Denne har jeg vært spent på. Det finnes ikke noe bedre tegn på at ei bok er viktig enn at den er anmeldt i TNPF. Men hva sier de så?
Det å skrive ei bok er en øvelse i å gjøre valg. Av og til er det mer innlysende hva man har valgt bort enn ellers.
Da boka ble gitt ut, var noe av poenget at det ikke fantes ei bok som henvendte seg fra fagfolk til klienter og pårørende. Det finnes massevis av bøker om PTSD som er skrevet av fagfolk til andre fagfolk, og det finnes en god del bøker som er samarbeid mellom journalist og traumeoffer, og som forteller historien om traumet og tilbakereisen.
Anmeldelsen er overveiende positiv. Som psykolog synes jeg nok jeg forstår hva anmelderen peker på av ting anmelderen ønsker seg. En øvelse jeg strengt tatt ikke ønsker å gjøre, er å klage på en anmeldelse av ei bok. Tvert imot, anmeldelsen er positiv, mer positiv enn jeg hadde fryktet, og det anmelderen har som innsigelser er verdifulle innspill. Noen innsigelser synes jeg treffer, andre innsigelser føler jeg nok bærer preg av at anmelderen ønsker seg nok ei bok av det slaget som det alt er en del av. Det følgende er ikke ment å være argumentasjon mot anmeldelsen, men refleksjoner rundt de valg vi gjorde.
Boka vår henvender seg ikke til fagfolk. Det forklarer en god del av utelatelsene som anmelderen kommenterer. Mer spesifikt:
Jeg har lenge lurt på hva dissosiasjon er for noe, og har lest artikler og diskutert med fagfolk. Da jeg begynte med boka, mente jeg at jeg burde gå mer systematisk til verks.
Dissosiasjon er et allmennmenneskelig fenomen, men det er i utgangspunktet et psykoanalytisk begrep, og følgelig i utgangspunktet svært vanskelig å popularisere. Da jeg begynte å skrive, ble jeg anbefalt å lese ei bok om temaet hvis navn skal være unevnt, bestående av kapitler levert av norske psykologer. Da jeg var ferdig med kapittel tre og fortsatt ikke følte meg verken klokere eller forvirret på noe høyere nivå, la jeg boka fra meg og bestemte meg for at det holder nok å beskrive det ut fra den intuitive forståelsen jeg alt har. Det er åpenbart ingen som forstår det godt nok til å forklare det.
Dette skulle ikke være ei fagbok, nemlig. Hvis du ønsker ei fagbok, så les ei annen bok. Dem finnes det nok av.
Anmelderen savner de gode refleksjoner.
Nå er det slik at når man står midt oppi PTSD, så er refleksjoner blant de tingene som er vanskelig å drive med. Som behandler ser jeg ikke på meg selv som en person som skal reflektere sammen med klienten. Jeg skal gjøre klienten i stand til å reflektere sammen med andre, i den grad klienten er interessert i det.
Dette skulle ikke være ei fagbok, nemlig. Hvis du ønsker ei fagbok, så les ei annen bok. Dem finnes det nok av.
Anmelderen skriver:
For eksempel hadde jeg ønsket at boka gikk enda lenger i å drøfte hvordan pårørende kan ta opp bekymringer, være støttende og få til gode samtaler hvis en nær har opplevd noe traumatisk. Videre synes jeg at kapittelet som er for foreldre og omsorgs personer blir litt overfladisk. Her kunne det i størregrad vært trukket frem hvordan omsorgsgivere kan være ressurspersonerfor barna sine, hvordan de kan støtte barna sine, og hvordan de kan alderstilpasse samtaler og informasjon.
Vi satset på at behandlerne har andre kilder til denne informasjonen. For eksempel utdannelsen sin og spesifikk faglitteratur skrevet av fagfolk for fagfolk.
Likeledes hadde det vært ønskelig med mer tekst om at foreldre og andre voksne ofte kan slite med å se og oppdage barnas plager hvis de ikke spør og bryr seg.
Her kunne vi nok vært mer utfyllende.
Jeg lurer også påhvorfor BUP ikke er nevnt over aktuelle tilbud hvor barna kan få hjelp.
BUP er ikke nevnt som tilbud av to grunner.
Den ene grunnen er at fastlegen vet om dette, og det å henvende seg til fastlegen er vel nevnt godt nok i boka.
Den andre grunnen er jeg usikker på om anmelderen har lyst til å vite.
Hobfolls prinsipper om tidlig intervensjon blir for eksempel ikke nevnt, og disse prinsippene om blant annet sikkerhet, ro, samhørighet og håp burde ha kommet tydeligere frem fordi de ofte er toneangivende i psykologiske førstehjelpstiltak.
Vår erfaring med de som har lest boka er at de tar poenget. Folk er ikke så reint dårlige til å skjønne hva de skal gjøre etter at de har tatt poenget.
Dette skulle ikke være ei fagbok, nemlig. Hvis du ønsker ei fagbok, så les ei annen bok. Dem finnes det nok av.
Jeg er usikker på om anmelderen helt har fattet bokas perspektiv. Det er ikke ei selvhjelpsbok, men det er heller ikke ei fagbok. Den skal gi den informasjonen traumeofferet trenger for å forstå behovet for hjelp, for å forstå hvor hjelpen kan komme fra, og for å begynne på veien ut av traumereaksjonen. Derfor gaper den høyt. Derfor går den ikke dypt.
Alt i alt – anmeldelsen byr på mange interessante refleksjoner og virker overveiende positiv. Refleksjonene fra anmelder er selvsagt nyttige, og jeg er svært takknemlig for dem – selv om det kanskje ikke nødvendigvis høres slik ut i det ovenstående. Vi har ikke skrevet ei perfekt bok, men vi lærer. Grundige, reflekterte og gjennomarbeidede innspill er velkomne. Og dersom jeg føler at de er misforståtte – ja, så kan det være fordi vi som forfattere kunne ha vært tydeligere nok på å beskrive hvor vi vil på en måte som også fagfolk kan forstå og sette pris på.
Holt, T. (2015). Gode råd. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 52(10), 916–917.
Norwegian