En av utfordringende ved å leve med PTSD er triggere. Triggere er alt som kan gi flashbacks eller panikkanfall – lukter, lyder, bilder, steder – og som vanligvis (men ikke alltid!) minner om den eller de opplevelsene som førte til PTSD. Mennesker med omtanke har derfor foreslått å merke bøker, filmer, blader etc. med «trigger warnings», slik at traumatiserte mennesker skal være advart.
Litt som å merke av steder som ufremkommelige for mennesker i rullestol. Så hvorfor er dette kontroversielt?
Jo, tenk på konsekvensene…
Altså, tenk på konsekvensene. Dette er ikke enkelt, fordi det dreier seg om områder der hvor det ikke bare er lett å tenke seg at det kan misbrukes. Det er alt blitt misbrukt.
Og tenk på konsekvensene: Hvis vi tillater samer på plenen foran stortinget i Oslo i denne uka, har vi samer foran alle storting i hele landet i neste uke, eller på alle gressplener.
Odd Børretzen: Justisdepartemang (Noen Ganger er det All Right, CD 1995)
Odd børretzen har et solid poeng:. Vurderinger bør jo gjøres uavhengig av tidligere vurderinger. Det er grenser for hvor langt man skal tenke konsekvenser, særlig hvis de er urimelige eller mangler logikk. Hvis det, ut fra alminnelig høflighet og ren folkeskikk, blir vanlig at bøker merkes med hvem som bør være forsiktig med å lese dem (borgerkrigsveteraner, voldtektsofre, etterlatte etter trafikkskadde), er dette et stykke unna regelrett sensur.
Men dette skjer faktisk. I The Coddling of the American Mind skriver Greg Lukianoff og Jonathan Haidt om det å forby pensum fordi det kan få studenter til å føle ubehag. I Norske studenter advares mot pensum skriver Aksel Schreiner Brakestad om at hvor grensa skal gå mellom advarsler og sensur alt har vært gjenstand for debatt ved UiO i og med at trigger warnings ikke er ukjent der.
Når er det, om noensinne, nødvendig med trigger warnings?
Triggere er ubehagelige og de kan være direkte smertefulle. Men de er ikke farlige. De er ikke som en ny traumatiserende opplevelse. Dersom noen som er traumatisert opplever nok et traume, kan det gjøre tilstanden verre fordi sårbarheten er høyere enn normal. Som terapeut har jeg opplevet klienter som er blitt retraumatiserte av tankeløse traumeterapeuter. Men triggere er ikke i den kategorien. Triggere er noe traumeklienter tåler.
Problemet er også at triggere er individuelle. Det er vanskelig å være konskevent. Triggere kan såklart være åpenbare. Voldtektsofre oppleve typisk det å lese om voldtekt som ekstra strekt. Men hva som helst kan være en trigger. I TV-serien Little Britain får en traumatisert kone hysterisk anfall av absolutt alt som skjer, inkludert når noen sier «Yeah».
– Yeah! That’s the word Ivor used to use when he wanted to answer in the affirmative, when he wanted to respond in a casual manner as an alternative to the more formal “yes”’.
David Walliams and Matt Lucas: Little Britain (Sesong 1, Episode 5, TV-serie 2003)
Så hva risikerer vi skjer?
- Noen grupper av traumatiserte vil føle seg forfordelte fordi deres triggere ikke blir advart mot like ofte som andre triggere, som da vil bli regnet som mer anerkjente triggere.
- Det vil reises søksmål mot fravær av trigger warnings når trigger warnings er blitt noe man mer eller mindre forventer.
- Svært mange mennesker vil forveksle tilbud om advarsel mot triggere som bekreftelse av en universell rett til aldri å bli støtt eller fornærmet.
Trigger warnings? For eller mot?
Antagelig vil det være langt mer formålstjenelig om interesseorganisasjonene la ut lister over bøker, filmer, sanger, etc. som tar opp problematiske tema. For noe av kuren med PTSD er nettopp det å venne seg til at triggere ikke er farlige, og å venne seg til en normal verden. Vi får ikke trigger-merket alt. Selv om vi får trigger-merket noe, er det slett ikke sikkert det er bedre enn ingenting.
Det er gode argumenter for at det nok er best å lære å beskytte seg selv og selv å lære seg å kjenne igjen triggere. Jeg heller mot å se på dette påfunnet som skapt av mennesker med litt for mye empati.
Norwegian